Avtalefriheten
I Norge og store deler av verden opererer vi med avtalefrihet. Det vil si at man i utgangspunktet står fritt til å avtale det man selv ønsker. Som eksempel på et tilfelle hvor man ikke kan avtale det man vil, er kjøp og salg i forbrukerforhold. Dersom den ene parten er næringsdrivende og den andre parten er forbruker, kan de for eksempel ikke avtale at reklamasjon er avskåret fra forbrukerens side. Det eksisterer flere slike lover som det ikke er mulig å avtale seg bort fra. Men i det følgende skal jeg fortelle om de tilfeller hvor avtalen ikke er lovregulert.
Avtalefriheten innebærer også at avtalen kan inngås formfritt. Det betyr at det ikke stilles krav til hvordan en avtale skal settes opp. Den kan være både muntlig og skriftlig. Mange tror at en avtale må være skriftlig med underskrift til hver av partene for at den skal være gyldig og bindene. Dette stemmer ikke. En muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale. I ettertid kan det derimot bli spørsmål om hva avtalen egentlig omhandler dersom den ikke gjøres skriftlig. Derfor er det alltid anbefalt å sette opp en formell avtale med tid, sted og underskrifter.
Hvordan skal avtalen forstås?
Ved inngåelsen av avtalen kan partene være enige om innholdet. Men med tiden kan det oppstå spørsmål om hva den egentlig sier. Høyesterett har oppstilt noen retningslinjer for hvordan en avtale skal tolkes for å finne frem til det riktige innholdet.
Dersom partene var enige om innholdet på avtaletidspunktet, er det denne forståelsen som skal legges til grunn. Dette skyldes at en part ikke senere kan prøve å endre innholdet i avtalen ved å legge sin forståelse til grunn. Dersom det ikke er mulig å finne ut hva partene faktisk var enige om ved avtaleinngåelsen, er det en objektiv tolkning som skal foretas. Det betyr at man legger til grunn den forståelse som en vanlig utenforstående person ville gjort. Man kan da spørre en objektiv tredjeperson om hvordan han tolker avtalen.
Det hender ofte at den ene parten er i ond tro ved avtaleinngåelsen. Vi kan tenke oss et eksempel hvor Per og Kari inngår en avtale. Per vet at avtalen er meget gunstig til hans fordel. Han vet også at Kari har en annen forståelse om hva avtalen går ut på. Kari tror at hun og Per er på samme bølgelengde. To måneder senere blir Kari oppmerksom på at avtalen har et annet innhold enn det hun trodde. I et slikt tilfelle skal Karis forståelse av avtalen legges til grunn, ettersom Per bevisst prøvde å inngå en ujevn avtale.
Når kan man trekke tilbake et tilbud eller en aksept?
Et utslag av avtalefriheten er at partene kan bli enige om at en avtale ikke lenger skal gjelde. Spørsmålet her er når den ene part kan trekke seg ut av avtalen, uten samtykke fra den andre part.
Dersom du sender et tilbud ved brev eller epost, er du bundet av tilbudet på det tidspunktet hvor mottakeren har lest brevet eller eposten. Men hvis du angrer deg, kan du sende et nytt brev eller epost hvor du trekker tilbudet tilbake. Det avgjørende blir da om mottakeren allerede har lest tilbudet. Vi kan tenke oss et eksempel hvor Per sender et tilbud på mail til Kari på en søndags kveld. Mandag klokken 10 angrer Per seg, og sender en ny epost hvor han trekker tilbake tilbudet sitt. Men Kari leste eposten sin klokken 09.00. Her vil Per være bundet av tilbudet sitt.
Hvis vi derimot tenker oss at Per angrer seg på mandag kl. 08.00, så vil han ikke være bundet. Dette følger av avtaleloven § 7 og er begrunnet med at mottakeren i realiteten kan gjøre seg kjent med tilbudet samtidig som tilbakekallet er kommet frem. Den samme regelen gjelder for aksept av tilbud.
I noen få tilfeller kan en part trekke tilbake sitt tilbud eller sin aksept etter at den andre parten fikk kunnskap om det. Dette kalles for tilbakekall re integra og følger av en analogi av avtaleloven § 39. Det oppstilles da to vilkår for at tilbakekallet skal være gyldig: Mottakeren må ikke ha rukket å innrette seg etter tilbudet eller aksepten og det må foreligge særlige grunner for å tilbakekalle. Dette er en snever unntaksregel og det skal mye til for at vilkåret om særlige grunner er oppfylt.
Når kan man komme seg helt ut av en inngått avtale?
Når Per har gitt Kari et tilbud og Kari har akseptert tilbudet, er avtalen inngått. Dersom Kari ikke lenger ønsker å oppfylle avtalen, men Per insisterer på at den skal fullbyrdes, kan det være svært vanskelig for Kari å komme seg ut av den. Hovedregelen i norsk rett er at avtaler skal holdes slik de ble inngått. I svært få tilfeller kan Kari avslutte avtaleforholdet.
Én mulig utgang for Kari følger av avtaleloven § 36. Det er en regel som gjelder for alle avtaletyper, og lyder slik:
«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.»
I utgangspunktet kan det virke til at bestemmelsen gir en lav terskel for å sette en avtale til side. En avtale kan virke «urimelig» eller antas å være «i strid med god forretningsskikk» i mange tilfeller. Slik er det derimot ikke. Det skal veldig mye til for at en avtale skal falle under en av disse vilkårene. Høyesterett har uttalt i Rt. 2013 s. 769: «Gjennomgående understrekes at det klare utgangspunkt at avtaler skal holdes, og det er klart dekkende å si at det er tale om en heller snever unntaksbestemmelse».
En avgjørelse fra Agder lagmannsrett (LA-2016-22378) kan belyse hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av en avtale etter avtaleloven § 36. Saken omhandlet en eldre mann som solgte gården sin til en han drev næringsvirksomhet med. I kontrakten fikk den eldre mannen livsvarig borett på gården og andre kårytelser. To uker etter at kontrakten var inngått, ombestemte mannen seg og trakk tilbake salgstilbudet sitt. Mannen anførte som grunnlag for å trekke tilbake tilbudet at han var syk da avtalen ble inngått, prisen var vesentlig under markedspris og kjøperen burde forstått at han gjorde et særdeles godt kjøp.
Lagmannsretten kom til at avtalen ikke kunne settes til side. Som begrunnelse uttaler de:
«Det var A selv om tok initiativet til salget, selve salgsprosessen foregikk i betryggende former og under faglig veiledning. A hadde tidligere erfaring med salg av landbrukseiendommer. Både han og C [kjøperen] hadde innsikt i gårdsdrift og må, uavhengig av alder og helsetilstand, betraktes som nogenlunne jevnbyrdige. Kjøpesummen vurderes som balansert, når man ser hen til boretten og kårfordelene.»
Man ser dermed hvor viktig det er å tenke godt over både fordeler og ulemper før man inngår en avtale. Særlig avtaler av stor betydning.
Dersom du ønsker mer informasjon eller har behov for bistand til å sette opp en avtale, er du velkommen til å kontakte NLR Landbruksadvokatene Trøndelag.
