Jordart og moldinnhold er de to faktorene som påvirker jordas respons på kalkingen. Jordartene deles inn etter mineralmaterialets kornfordeling. Leire er den fineste fraksjonen (> 0,002 mm), silt (0,002-0,06 mm), og sand (0,06-2 mm) den groveste fraksjonen (figur1). Mold består også av bitte små partikler. Litt forenklet forklart, kan man si at mindre partikkelstørrelse betyr høyere spesifikk overflate (tabell1).
Jord med mindre partikkelstørrelse (leire/mold) har høyere spesifikk overflate, høyere kationebyttekapasitet, og man trenger mer CaO for å øke pH. F.eks trenger man langt mer CaO for å øke pH på en leirjord med høyt moldinnhold enn på en sandjord med lavt moldinnhold (Stiauren S., 2021).
I tillegg vil det være variasjon i pH på jorda fra før. Dette kan skyldes naturlige forhold pga jordart, men skiftehistorikk er også viktig å tenke over. Flere ganger har jeg sett vekstproblemer med tydelig skille i gamle skifteinndelinger. Dette er litt typisk dersom man har overtatt naboens jord, og innlemmet i et skifte. Det er rett og slett ikke sikkert at naboen har hatt like god tradisjon for å kalke.
Med posisjonsbestemte jordprøver er det også enklere å dele opp skiftene i etterkant. Jordprøvene blir automatisk koblet til riktig skifte ut ifra hvordan man deler det opp i kartet. Dette er fordelaktig i alle kulturer hvor det er aktuelt å dele skiftene. Med potet i vekstskifte, eller kanskje man vil prøve høstkorn på deler av arealet et år, er det veldig nyttig å kunne dele inn og skiftene på en effektiv måte.
Brandval prestegård.
Brandval prestegård ble nøye kartlagt med posisjonsbestemte jordprøver høsten 2019, og deretter GPS-kalket etter analysene. Prestegården består av ca 300 mål med tørkesterk siltjord, pleier vi å si, men (figur2) viser at jordartene varierer mellom siltig finsand (6), sandig silt (7), Silt (8), og lettleire (9). Det kan altså være stor variasjon på tilsynelatende jevn jord. Moldinnholdet er nokså jevnt på ca. 2-4 %. (Figur3) visualiserer kalkingsbehovet uttrykt i mengde CaO for å oppnå mål pH (6,3). Det grå området har ikke kalkbehov. Grunnen til at vi har dette grå området kan skyldes at det ble dyrket opp senere, og sannsynligvis har en annen kalkingshistorikk, enn resten av skiftet.
På grunn av de posisjonsbestemte jordprøvene fikk ikke dette området noe kalk denne gangen. Resten av skiftet ble GPS-kalket etter jordanalysene med et snitt på 300 kg Gausdal kalk (31/44). Entreprenøren satte nedre grense kalk til 100 kg /daa. Det at nedre grense ble satt såpass lavt, og at kalken har en forholdsvis lav CaO-effekt, er en stor fordel fordi man da kan kalke det grønne området uten å overstige mål pH. I det grønne området varierer kalkbehovet mellom 40 og 125 kg CaO /daa. Dette tilsvarer omtrent 100 – 300 kg Gausdal kalk. Den sureste jorda, i det røde område, fikk opp mot 600 kg kalk/daa. Hadde skiftet blitt jevnt kalket med 300 kg / daa. Ville det grå området (figur3) fått for høy pH og vi ville risikert mangan- og sinkmangel (Stiauren S.,2021). Det røde området ville fortsatt vært i sureste laget til å dyrke bygg.
Det er helt klart at GPS-kalking gir en mye bedre fordeling av kalken. Dette fører igjen til bedre utnyttelse av gjødsla, høyere og jevnere avling. Man tjener fort inn igjen de ekstra utgiftene knyttet til jordprøver og GPS-kalking. Denne formen for presisjonsjordbruk er økonomisk, agronomisk og klimaforsvarlig. Vi i NLR hjelper deg gjerne med uttak av posisjonsbestemte jordprøver og utarbeidelse av kalkingskart.
