Nøkkelen til mer protein fra grovfôr ligger i egen eng

Nøkkelen til økt andel egenprodusert protein ligger i engdyrkinga, og dernest ettårige vekster til grønnfôr og modning. Det krever noen endringer i drift og tilrettelegging, og differensiert dyrking vil stå sentralt.

Tidligere slått

Proteininnholdet synker etter hvert som plantene vok-ser og blir eldre, med økende avling og skifte fra bare blad til økende stråandel. I grove trekk følges protein- og energiverdi godt ad, med høgt proteininnhold ved høgt energiinnhold, og med god sammenheng med plantenes utviklingstrinn. Vi har erfart at proteinnivået skifter mer mellom år enn energiinnhold, på grunn av varierende vekstforhold som gir ulikt N-opptak og på grunn av varierende plantebestand og avling. De fleste arter har mindre strå i gjenvekst enn i 1.slått, så vi kan forvente litt høgere proteininnhold i gjenvekst. Ofte er første slåtten den største, og dermed er det viktig å justere allerede da. Baksida av «medaljen» er at tidligere slått ofte betyr en ekstra, sein slått/beite, som gir behov for hyppigere fornying av enga. Derfor bør du velge ut areal som egner seg til mer intensiv drift, enten det er snakk om å ta inn arter som tåler mer intensiv drift eller skiftet er relativt enkelt å fornye. Slike vurderinger er sentrale når vi setter opp fôrdyrkingsplan for garden.

Mer engbelgvekster

Belgvekster kan både bidra med mer protein og mineraler som kalsium og magnesium, og gi høgere grovfôropptak, som igjen gir bedre dyreytelse. Men vi finner mer belgvekster i engfrøblandingene enn ute på jordene. Skal du lykkes må du legge til rette, spesielt med god pH og tilpassa nitrogengjødsling, særlig i ung eng. Belgvekstene er generelt mer kalkkrevende enn grasartene, og har du pH under 6 ved såing kommer ikke belgvekstene til å vare.

Kvitkløver er eneste engbelgvekst som tåler beiting, ikke minst fordi den brer seg med stengelutløpere. Til slått er alsikekløver den minst kravstore, men også minst yterike, mens raudkløver bidrar mer til engavlinga, men har lett for å gå ut relativt fort av årsaker som frost eller sjukdomsangrep og kanskje ikke så ofte sterk N-gjødsling som vi har lett for å tro. Raudkløver har stort frø og er blant artene som kan slå til ved isåing i bestående eng, om jordforhold er i orden. Luserne er en «gammel nykommer» som er møtt med økende interesse. Den krever opplendt, god jord, men har vist seg å være den mest varige av engbelg-vekstene når forholda ligger til rette. Den selges ferdig smitta og er verdt å prøve om slåtteenga skal ligge 3-4 år eller mer, jorda er egna og du har kontroll på ugras.

Mer bladgras og mer beite

Bladgras har høgere bladandel enn strågras, og litt høgere proteininnhold etter plantene har satt i gang strekningsveksten. Bladgrasa tåler tidligere og hyppigere slått bedre enn strågras, og vil bidra mer til avling og kvalitet når timotei og belgvekster går ut.

Med veldrevet beite holder vi plantene på bladstadiet, og får høgkonsentrert fôr med høg proteinverdi, samt høgt grovfôropptak og mulighet til å knipe på innkjøpt fôr. Bønder som har turt satse på beitekvaliteten har i mange år vist at de kan produsere mye mjølk med enkle kraftfôrtyper.

Ta vare på proteinet

God handtering og ensilering gir mindre proteinnedbryting. Nedbrytinga starter rett etter slått, og blir mer omfattende jo lengre strengen blir liggende. Første steg er derfor rask fortørking, gjerne med breispredning, slik at omsetninga stopper opp. Med bedre fortørking får vi svakere gjæring og kan ta bedre vare på det mest verdifulle proteinet. Høgere proteininnhold innebærer sterkere buffer mot pH-endring, samtidig som vi har mindre sukker ved tidligere slått. Godt ensileringsarbeid og tilstrekkelig med effektive ensileringsmidler er enda viktigere når du vil ha mer protein i grovfôret.

Justere nitrogengjødslinga?

Økt N-gjødsling gir økt N-innhold i plantene, men forsøk har vist at det ikke er en særlig effektiv metode for å øke proteininnholdet. Der er slåttetid og belgvekster langt viktigere. Vi skal fortsatt gjødsle i henhold til forventa avling eller avlingspotensiale, og det blir som regel feil å gjødsle alt likt. Du må vite hva du får ut av jorda og plantene gjennom avlingsregistrering. Med satelittfoto via eksempelvis CropSat eller Atfarm kan du få hint om variasjon innafor skiftet, men må sjøl tenke over hva som kan være årsaken til at bildet viser dårlig vekst.

Ved hjelp av fôranalyser har vi sett både for svak og for sterk N-gjødsling. Med riktig mengde og fordelt gjødsel får du bedre uttelling for innsatsen, og for mange betyr det jevnere kvalitet, både innafor skiftet og mellom ulike skifter. Husk: høster du tidligere i plantenes utvikling har de mindre tid til å utnytte gjødsla. Kom-binasjonen økt N-gjødsling og tidligere slått kan gi deg problem både på jordet, med ensileringa og i fjøset.

For å få nytte av nitrogenet må du sørge for balansert gjødsling, i første rekke med svovel som byggestein i protein. Samtidig må du passe på at andre makro- og mikromineral ikke begrenser avlingsutbyttet.

Grønnfôrvekster kan bidra

Både gjennom artsegenskaper og dyrkingsmåte kan ett-årige fôrvekster bidra til økt proteinforsyning, ikke minst i stedet for gammel grasmark. Italiensk raigras og korsblomstra vekster som fôrraps er bladrike og protein-rike, mens westerwoldsk raigras og korn er mer som van-lige enggras å regne. Særlig til de bladrike er det viktig å tilpasse nitrogengjødslinga så vi ikke får problem med dyra.

Ettårige belgvekster omfatter alt fra perserkløver til åkerbønne, som bidrar i svært ulik grad, og som engbelgvekstene krever de god pH. De som gjør mest av seg er erter og åkerbønne, enten det er i blanding eller reinbestand. I blanding med korn er det ofte ei utfordring å finne rett høstetid, som gjerne må tilpasses hvor godt artene slår til. Korn er enklest å ta inn som fôr ved slåttetid omtrent som gras, mens belgvekstene trenger lengre tid for å ha nytteverdi. Både erter og åkerbønner bør ha mata en del og høstes på deigmodningsstadiet. Mens erter kan dyrkes sammen med bygg over store deler av Østlandet, krever åkerbønne lang veksttid og er bare aktuell i de beste områdene.

Med fôrmiksere kan det være aktuelt å dyrke erter eller åkerbønner i reinbestand, da det blir lettere å finne rett høstetid. Med høgt protein- og mineralinnhold er det ikke enkelt å ensilere, og særlig viktig å unngå å dra inn jord med høsteredskap.