Fjellbonden i det grønne skiftet

12.07.2017 (Oppdatert: 20.07.2017)

67 % av alle melkeprodusenter i Rennebu har setra som en viktig ressurs for beite- og fôrsanking i sommerhalvåret. Tilsvarende er setereiendommene en viktig ressurs også for sauenæringa. Til tross for dette ser vi at redusert beiting gjør at trær og busker tar tilbake areal som tidligere ble skjøtta av husdyr og menneske.

Hagemark i frodige lisider med bjørk og grasdekt bunn representerer verdifulle beiteareal i det norske kulturlandskapet. Foto: Ragnhild Borchsenius.

Gjengroing fører til at det som før var lysåpne beiteskoger, artsrike beitevoller eller åpen hei- eller engvegetasjon får en tett, ung skog. Tette tresjikt fører igjen til at mindre lys og varme når undervegetasjonen. Dette gir sterkt redusert planteproduksjon. Tett tresjikt gjør også beitemarka vanskelig tilgjengelig for beitedyr.

 

Hva er et godt utmarksbeite?

Frodige beiteareal er i naturlig tilstand dominert av høge urter og bregner. De vanligste urtene i slik frodig mark er skogstorkenebb, tyrihjelm og turt. Disse urtene tåler dårlig beiting og dyretråkk, og ved aktiv bruk av denne marka vil grasartene ta over. Engkvein er ofte dominerende grasart på denne marka, og er en av de mest næringsrike grasartene vi har i utmarksbeitene våre.

Den middelsrike utmarka består i naturlig tilstand av frodig blåbærskog. Denne marka har også et potensiale ved rydding og beiting. Under blåbærlyngen finner vi grasarten smyle. Med enkle tiltak kan vi øke beitepotensialet også i denne marka.

 

Fjellbonden i Rennebu = det grønne skiftet

Rennebubonden høster i dag en stor del av fôret fra utmarka. Beitedyr slippes i utmark rett fra fjøset uten å måtte transportere de langt.

Det å hente fôret fra utmarka er lønnsomt og helt nødvendig skal vi klare å øke matproduksjon med 20 %. Det å utnytte utmarka gjør at en også henter ut en merverdi fra mat produsert i ren og vakker natur med god dyrevelferd. Sauen som kulturlandskapspleier produserer også fellesgoder til reiseliv, biologisk mangfold og opplevelse av det flotte kulturlandskapet.

 

Beitenæringa er avhengig av tilgang til store areal.

Beitedyrene er den viktigste redskapen for å skjøtte kulturlandskapet. Den innmarksnære utmarka er særlig viktig fordi en kan avlaste innmarka til produksjon av vinterfôr. I Rennebu ligger ofte beitelandskapet i lisidene ovenfor dyrkamarka. Yngve Rekdal er seniorrådgiver i NIBIO, avdeling for "Skog- og Landskap", og er blant våre fremste fagpersoner på kartlegging av norske utmarksarealer. På en fagdag i juni i Rennebu hevder han at "Både Rennebu og Oppdal er velsignet med næringsrike bergarter og frodige lisider. De naturgitte forholdene for landets beste beitearealer ligger i fanget på dere".

Yngve Rekdal opplyser at vi kan doble fôruttaket fra utmarka. For å få til dette må det utvikles et driftsopplegg som hensyntar de totale ressursene på gården både med innmark og utmark.

Selv om det er mange beitedyr i utmarka i Rennebu er det for lite beitetrykk. En ser at mange områder gror igjen.

Kanskje er det på tide å tenke nytt. Kan det være mer effektiv beitebruk å konsentrere/styre beitebruken? Er det mulig å få til et mer rasjonelt gjerdehold (sperregjerde, nye gjerdetyper)? Hvordan er det lurt å kultivere utmarka/beitemarka? Burde jeg samarbeide med naboen for å få til økt beitekvalitet?


Kultivering av den innmarksnære utmarka

Kultivering av den innmarksnære utmarka kan være et viktig tiltak for noen bønder for å øke arealgrunnlaget uten at det legges ned store kostnader til nydyrking. I tillegg kan dette fôret høstes av beitedyrene selv. Slik kultivering kan også spare deler av dyrkajorda. En ser i dag at mange beitedyr i stor grad går på dyrkajord både vår og høst og dermed reduseres grasavlingene.

På markdagen på Nerskogen så vi at utmarksarealet var svært frodig med dominans av en del høge urter. Slik mark kan omgjøres til godt beite ved å rydde tre- og busksjikt samt sette inn godt beitetrykk. Tenk tynning av bjørkeskogen i stedet for å ta ut alle. Det er viktig at man setter igjen en god del mortre slik at en hindrer oppslag av nye skudd. Hard beiting helst med storfe og gjerne sau vil etter noen år gi en fin gressbotn. Det er viktig med storfe på slike områder da de har størst tråkkeffekt på høge urter. Beiting med både sau og storfe gir bedre beiteutnytting, bedre kultivering og gi et mindre smittepress fra innvollssnyltere.

 

Har du planer om skjøtsel?

Har du planer om å sette i gang med skjøtsel, da kan det være lurt å høre med andre /sjekke ut hva som er det rette tiltaket. Det er viktig at en ser på egenskapene på området før en setter inn tiltak. Yngve Rekdal er av den oppfatning at en kan få ei dobling av avlinga ved gjødsling på de gode beitene. Er det mulig?

Mange grunneiere har registrert naturbeitemark, slåttemark eller hagemark på eiendommen sin. Er det mulig for Rennebubonden å kunne produsere både biologisk mangfold samtidig som en skal øke matproduksjon?

Er det noen som ønsker å sette i gang med kultiveringstiltak på den innmarksnære utmarka eller på områder som er igjengrodd, så er det muligheter for å søke om SMIL-midler til rydding, tynning og inngjerding. Hvis det er noen som ønsker å få utarbeidet en praktisk skjøtselsplan for områder med spesielle kvaliteter så er det mulig å søke SMIL-midler til dette også.

Ta gjerne kontakt for en prat på tema kulturlandskap og muligheter for igangsetting av ulike tiltak og søknad om midler.

 

Artikkelen er skrevet av Evy Ann Ulfsnes, Rennebu Kommune og Ragnhild Borchsenius, NLR Trøndelag.